20. april Store Jægervasstind

Sommeren 1981 var jeg på Jægervasstind. Vi klatret opp sørflanken på en riktig vakker dag i juli. Leir hadde vi slått opp øverst i Russedalen og så gått opp østsiden av Stortindbreen under Tafeltind i retning Jægervasstinden. Jeg husker vi kløv opp den siste bratte snøbakken for plutselig å se rett ned på den andre siden. Et gufs fra skygge og avgrunn satte en støkk i oss. Vi samlet oss på knausen som vi kan kalle mellomtoppen. Nøt utsikt og var så fornøyde. Og der snudde vi. Det manglet 20 høydemeter og litt balansekunst langs toppegga som jeg etterhvert fikk angre på jeg ikke der og da gjorde. Ja, etterhvert som - for øvrige - gode venner i årenes løp fortalte fra eventurlige turer i Jægervasstindene de gangene jeg lå forhindret hjemme, dukket minnet om de stakkars meterne jeg manglet. Ikke bedre ble det av at den ikke kunne telle som en godkjent 1500 meter. Når Espen denne uka satte et bilde i Nordlys fra sammet topp - riktignok bare vesttoppen - var begeret fullt.  "Jacob, skal vi dra på Jægervasstind?" spurte jeg. - Ja, hvorfor ikke! svarte han. Og så dro vi neste dag som tilfeldigvis var en fredag. For å redusere litt på tyngedkraftens samlede grep på oss tok vi med Vidar. Jeg har bare truffet ham en gang før, men da spratt han opp på Buren med slik fart at jeg er sikker på at gravitasjonskreftene ennå ikke har fått tak i den unge mannen. Så med ham på laget virker tyngen bare med 2/3 deler på oss. Man kan da ta med tau og andre redskaper uten å slite så fælt.

Dagen var uvirkelig blå og skjønn og vi fulgte gamle spor opp og høyt over Jægervatnet.

Vidar og Jacob med Stortind i bakgrunnen

Jacob kommer opp av renna og nå er det bare toppaksla igjen

På den lille vesttoppen

Vi satte et dobbelt rapellfeste og kløv ned mens vi sikret på tau. ikke mer enn 8 meter, men det var litt ut over nordsiden.

Vi lot tauet henge på vesttoppen og passerte mellomtoppen og er her nesten oppe

Jacob riktig blid

Nå var de siste 20 meter og litt balansekunst gjort.

Her klyver Jacob mellomtoppen der jeg satt i 1981.

Vidar prøvende på vestaksla. Den eneste som tok skiene helt opp.

Vidar

Begge. Vi rente helt ned til Jægervatnet i stedet for å skrå over og gjennom tett skog. 

Der var vi. Og der bør vi vende tilbake. Fjellene venter så tolmodig - det er oss det kommer an på.

Flere bilder på http://picasaweb.google.com/habonett